The city that never sleeps

Heldigvis var Havets mann også våken. Fikk selvsagt henda fulle temmelig raskt. Fra flyplassen og inn var det litt av hvert som krevde min oppmerksomhet. Mest småting, som brann i Lincoln-tunellen, en buss med motorstopp midt på 5th avenue, en heisekran hadde falt ned og blokkerte inngangen til min favorittrestaurant og ikke minst vilt kaos foran en Starbucks der de kranglet om hvem som var først i køen, folk drev og kastet latte-skum på hverandre som ville dyr. Noen løper i frykt, andre stirrer farene i hvitøyet. På høy tid at jeg stakk innom!

Ryddet opp i disse småsakene selvsagt. NYPD var henrykt over at Havets mann var ankommet, nå skulle det bli orden i sysakene. Ble invitert på kaffe på stasjonen av Officer Shannon, og vi hadde en fin prat om tingenes generelle tilstand.

De manglet en mann på nattskiftet, og jeg kunne jo ikke si nei når de spurte pent om Havets mann kunne steppe inn. Kastet meg inn i patruljebilen når alarmen gikk, var noe småsurr med opptøyer i Bronx. "I'll drive" ropte jeg til Shannon. Hun virket fornøyd med å slippe det. Kan jeg godt forstå. Trafikken i NYC står ikke mye tilbake for E6 mellom Kløfta og Skedsmo en iskald vinterdag. Vi ankom Bronx til det komplette kaos, flere hundre mennesker drev og knuste flasker og brente biler. Shannon ville tilkalle back-up, men jeg sa bare rolig og uten trønder-aksent: "Watch this..."

Grep så megafonen, brølte noen saftige trønderske gloser, og avsluttet med at Havets mann var i byen så nå måtte de jaggu se å oppføre seg. De slapp alt de hadde i hendene og tuslet slukøret hver til sitt. Natta forløp med oppdrag i ett bankende kjør, til lands og til vanns, heftige biljakter i byens skumle strøk, smuglere i båt på Hudson river, utidig sniking i køer på utesteder, rågåing på rødt, you name it. Samme hva de kastet på meg og Shannon så fiksa vi det lett. Magisk samarbeid.

Vel tilbake på stasjonen var det ikke måte på oppstyr. Til og med gamle-ordføreren var på bena, det var bilder og blitslys og i det hele tatt. Vi hadde visst satt ny rekord både i oppklaringsprosent, fullførte oppdrag på ett skift samt løftet Shannons avsnitt til byens beste. Det var da så lite, gøy å bidra sier nå jeg.


Men som så ofte før så løper jo ryktet ofte foran en mann. Avsluttet derfor helga med en snartur opp til Washington, man ville visst plastre litt på såret vedrørende kanselleringene og den ufrivillige hotellnatten ved ankomst statene. Ble tatt imot av sjefen selv og kona.Trivelige og upretensiøse folk, som amerikanere flest.

Benyttet anledningen til å ta noen raske jobbtelefoner mens jeg nå var der.

Sjefen avsluttet med en flott tale foran folkehavet som hadde samlet seg på flyplassen da vi skulle dra.

Husker spesielt avslutningen godt:
"In small towns and big cities we came together, as democrats, republicans and independents, to stand up and say that we are one nation, we are one people, and Havets mann represents a true change to this people and this country."

Mr. Anderson...den gutten, den gutten.

Eventyret i Florida er snart over. Nå går turen videre til New York, og som de fleste vet er det viktig å legge opp et godt lager med C-vitaminer før man drar til kjøligere strøk.

Havets mann har jo en hudtype som best kan beskrives som en mellomting mellom rå elefanthud og mykt slangeskinn, altså en slags multi-purpose hudtype tilpasset absolutt alle elementer. Solen og havet er derfor mine venner, og jeg skal utnytte dette maksimalt før min ferd videre nordover. Velger derfor å smøre inn hver kvadratinch av kroppen rikelig med olje denne siste dagen på havet. Satser på at jeg ikke selvantenner før solen går ned, fargen blir som regel penest da.

Mr. Anderson er nå offisielt opptatt som medlem i havfiskeforeningen, dette etter at han la seg helt flat og lovte å aldri mer ri som en rabies-gal hund på et badedyr av plast. Han sendte et helt avgjørende bilde der han antagelig hadde dratt dette med flat vel langt, men når man blotter strupen og underlegger seg selveste Bambi - om enn i plast - så vitner dette om en selvinnsikt som man bare kan beundre. I tillegg ringte han og hvisket gråtkvalt inn i røret: "I can change, please Mr. Havets Mann...!"

Da var saken grei. Fine, ydmyke folk med potensiale og mye penger er akkurat det havfiskeforeningen trenger. Welcome home, Mr. Anderson!

Mike og jeg filosoferte litt rundt dette med ydmykhet, og hva vi verdsetter i andre. Måtte til slutt ringe opp Giorgios på Skype for å høre hva han tenkte, og den kloke greker leverte som vanlig et visdomsord av ypperste merke: "A good head and a good heart are always a formidable combination."

Shark !

Tok litt tak i havfiskemiljøet her i Ft. Myers/Naples og stiftet stedets første havfiskeforening. Deep Sea Catch&Release har foreløpig 5 medlemmer: Havets Mann, Kvinne (43), Mike, Jim og Nick. Texas-milliardæren Mr. Anderson er prøvemedlem ...enn så lenge. Mer om dette senere.

Vi dro på stiftelsestur i ettermiddag, Mike lurte på om Havets mann hadde vært på sjarkfiske før. Underlig spørsmål, har jo praktisk talt vokst opp i en sjark. Slengte ut både agn, søkke og snøre når jeg fant det for godt, og etter litt fagmessig lirking kom det en flott skapning opp av havet. Mike skrek "Sjark!!" så han nesten overdøvet Kvinne (43) sine smektende steel-gitartoner. Tror nesten jeg skal få han sjekket for Tourettes sånn som han holder på. Det var en ganske så trivelig hai, en sykepleier-hai. Helt ufarlig for hai -kyndige, men livsfarlige for menigmann.






På tur hjem sendte Mr. Texas-milliardær Anderson en MMS til meg. Han ville på denne måten søke om å få oppgradert sitt medlemskap i havfiskeforeningen.
Havets Mann måtte svare prinsippfast tilbake: " You're trying too hard, Mr. Anderson." Hva blir det neste? Bestikkelser?

Som Mike sa da vi var trygt tilbake i havnen, og satt med hver vår håndbayer: "A business that makes nothing but money is a poor business."

Well slap me silly...!

Følsomme karer, disse amerikanerne. Kom over en snedig krabat ved poolen idag. Han lå i fosterstilling og gråt, voksne mannen. Badedyret hans hadde punktert og nå var han helt oppløst i snørr og tårer.

Oppfattet at han hette Mr. Anderson og visstnok var en self-made Internett-milliardærbonde fra Texas. Han var ifølge eget utsagn en svært respektert mann hjemme i Texas. Nå var det imidlertid ferie, og da måtte det selvsagt gå slik, med punktert badedyr første dagen....det var alt han rakk han å si før hulkingen tok overhånd igjen.

Satte meg ned og trøstet han mens jeg lappa sammen dyret. Noen tynne striper duct tape og lynrask oppblåsing av Bambi gjorde susen. Fikk stabla mannen opp på badedyret, retta på svømmebrillene hans og da hvisket han lavt: "Please take a picture, Mr. Havets Mann."
Sure, son.

Da jeg forlot han hørte jeg han skrek "Riding Bambi on the sea of love" av sine lungers fulle kraft kraft, og med tydelig Texas-aksent ropte han etter meg: "One of the most beautiful qualities of true friendship is to understand and to be understood."

Florida på tvers

Etter heftige eventyr på østkysten er det nå tid for roligere dager på vestkysten. Fort Myers er en cool plass virker det som.

Kom i snakk med noen lokale fiskere på stranda og de virket som rutinerte karer. Han ene, Mike, hadde akkurat kjørt en kraftig barracuda-krok gjennom hånda og blødde som en gris, men prøvde selvsagt å bagatellisere det hele. "Nothing to talk about, son."

Kutta kroken med leatherman'en og forbandt det temmelig heftige såret med t-skjorta og duct tapen. Han fortalte en utrolig historie mens jeg holdt på. Sønnen hadd visstnok vært på cruise utenfor Ft. Lauderdale sist uke da skipet kom ut av kurs. Ut fra ingensteder kom det en solbrun kar svømmende og sparket med kraftige bentak skipet på rett kurs igjen.

Da var det min tur til å si "Nothing to talk about, son."
Fiskeren fikk jo helt hakeslepp. "Are you really Havets Mann from Rørvik, Norway?" Måtte jo litt beskjedent bekrefte det. Da ble det liv i leiren, her skulle det stelles i stand fisketur, og det var jo greit for meg. Beordret Kvinne (43) opp på rommet for å finne frem steelgitaren, selv tok jeg en kjapp inspeksjon av båt og utstyr, før motorene ble startet med noen sinnsyke brøl. Til steelgitarens heftige toner dundret vi så utover havet i den brennende ettermiddagsheten.

Mike snudde seg oppe på flybridgen, med dansende grått skjegg og caps'en på snei ropte han "Love all, trust a few, do wrong to none."

Takknemlige folk

Det er som jeg har sagt før, disse amerikanerne er noen artige skruer.
Etter at jeg berget cruiseskipet fra katastrofe så har jeg på en veldig diskret måte blitt oppvartet på alle mulige måter. Var visstnok helt smekkfullt av kjendiser og celebriteter ombord. Virker som innbyggerne her gjør alt for at Havets mann skal ha det bra nå. "It's on the house, Sir Havetsmann" hvor enn jeg snur meg.

Kom til og med noen og smurte meg med solkrem ved poolen idag. Tror forresten de må ha tatt feil type faktor. Så det sto 30 på flaska, men etter at jeg hadde dusjet nå i kveld virker det som om det må ha vært 30-ganger-så-fort-brun (eller rød). Spennende valg. Jaja, det er menneskelig å feile. Bra jeg har en hudtype herdet av sol og vind gjennom mange års eventyr på trøndelagskysten.
 
Høydepunktet var likevel da Havets mann måtte ut et nødvendig ærend, og noen hadde hengt opp pissoarer i alle mulige høyder. Det er jo så man kan bli helt rørt. Valgte selvsagt det laveste, man er jo tross alt bare på besøk her, ingen grunn til å overdrive.

Sto og vasket henda da jeg hørte toalettvakten mumle, som til seg selv: "Nothing in life prepares you to be famous."

Neeiii.....svømme seg en tur kanskje?

Akkurat som Sir Richard Attenborough så nøyer ikke havets mann seg med å snuble rundt på stranda der skilpadde-eggene ligger. Vi må selvsagt videre, bak dette, tilbake der hvor alt startet. Tok derfor en svømmetur på en 6-7 timer her i kveldinga, ut til en øy der det nok ikke hadde vært mennesker siden tidenes morgen.

Nå var det jo ikke akkurat noe mysterium hvordan disse eggene blir laget, men greit å sjekke at ikke det bare er noe gips-greier som er gravd ned på stranda, kun for at turistene skal ha noe å snakke om.

Svømte forbi en rekke cruisebåter på veien, den ene hadde nok opprinnelig hatt kurs for Bahamas, men kapteinen hadde antagelig blitt litt lenge til bords med de blåhårede damene. Den var nå på full fart mot et undervannsskjær noen nautiske lenger fremme. Katastrofen var vel 12-13 minutter unna tipper jeg.
Det tok meg en god 10-minutter med intenst fotarbeid å få skuta på rett kurs igjen.

Å takke er egentlig ikke nødvendig, havets mann liker det best slik. Det var likevel hyggelig å høre kapteinens stemme når jeg sakte svømte bort fra skutesiden. Tror han ropte noe sånt som: "Success is not final, failure is not fatal: it is the courage to continue that counts."

Skulle du sett på f....

Møtte noen lokals som oste rundt, i overkant smørblide og fornøyde. Havets mann måtte bare banke på ruta og nevne at bakakselen nok var knekt og fjæringene foran heller ikke var helt gode. Virka ikke som det var førsteprioritet, men kommanderte likevel alle ut sånn at jeg fikk arbeidsrom. Sånn kan man jo ikke kjøre rundt.

De satte seg på fortauet, patta på jointen og virka litt molefonkne, men når Kvinne (43) diska opp med steelgitar og poledance rundt lyktestolpene steg humøret noe aldeles kraftig. Etter litt mekking i verdensklasse og noen kraftige overhalinger med duct tape'n kunne ferden deres fortsette.
 
Sjåføren lente seg ut av ruta når de kjørte avgårde. Gjennom fri-eksosen hørte jeg han ropte: "To improve is to change; to be perfect is to change often."

Shoppingdag

Tok med familien for å skaffe basisvarer idag. Man må jo selvsagt velge med omhu når man skal handle utstyr, ikke bare for bassenget men også for den videre ekspedisjonen. Da går man til proffene på BassPro. De vet hva de snakker om...

Møtte en lett snøvlende seminole-indianer ved inngangen, han ville selge meg en spennende tur gjennom Everglades med svogeren sin. Slo selvsagt til på den, var jo et knakende godt tilbud. Båten deres hadde sett bedre dager, men jeg fikset den selvsagt enkelt med fingerferdighet og litt Duct Tape.

Kvinne (43) ble plassert bakerst i båten for å "holde utkikk", barn i midten. Selv satt jeg fremst med Duct Tapen klar. Mr. Svoger var en desillusjonert kar, han hadde fraktet folk rundt her i et par-tre mannsaldre. Etter 20 minutter fant han det for godt å tømme resten av flaska si og falle sidelengs ut i det alligatormyldrende vannet. Han ble selvsagt sporenstreks overfalt av et mega-eksemplar. Kastet meg etter og rakk å tape igjen kjeften på uhyret før det fikk gjort noen skade. Tapet også fast Mr. Svoger hengende på utsiden av båten for sikkerhets skyld. Tok over styringen på turen og freste et par timer gjennom sumpene uten videre dramatikk.

Var en fin tur for all del...men for å si det som det er: Vikna-holmene står ikke noe tilbake for dette.

Frigjorde Mr. Svoger ved landkjenning og da vi ruslet mot bilen ropte han etter meg: "The best way to find out if you can trust somebody is to trust them".

Holy canoly!

Capt. Jack var så takknemlig at han lånte oss feriehuset sitt, og her var det flott må jeg si. Fine folk disse amerikanerne.

Vi valgte jo selvsagt å ankomme USA som de første immigrantene gjorde, bagasjen var kun det vi sto og gikk i + noe lesestoff til båtturen over Atlanteren. Etter tre dager her uten bagasje var det derfor igår kveld tid for den tradisjonsrike brenningen av gammelt undertøy. Kjørte frem bilen, samlet alt av klær sammen i en haug i oppkjørselen og fyrte opp, kun ved bruk av en eneste fyrstikk selvsagt. (...noe annet skulle tatt seg ut!)

Dette er et ganske oppegående strøk, men naboene hadde antagelig aldri sett noe liknende. Det skal de imidlertid ha, sosiale, hyggelige og ikke minst pragmatiske er de, amerikanerne. De så bålet og kom fra alle kanter med campingstoler, øl og grillmat i alle varianter, og snart var det blitt rene nabolagsfesten ut av det. For en gjeng!

Veldig spesielt å se folk grille spare-ribs på glødende undertøy, men det virket som de var fornøyde selv. Bud Light'ene gikk ned på høykant, og da Kvinne (43) etterhvert stemte i med DDE's klassiker "Vinsjan på kaia" på steelgitaren så tok det helt av.

Gråten tok de fleste, og da oppbruddets time kom og steelgitaren langsomt fadet ut kom en røslig kar med tårer i øya bort til meg. Med begge henda på skuldrene mine så han på meg og sa: "Without music, life would be a mistake."

Groundhog day - Washington DC.

 

Stå opp - reise på ferie - legge seg - stå opp - reise på ferie....

Dulles Airport ble rammet av et tordenvær da vi var i ferd med å boarde Unites Airlines til Orlando. Havets mann la merke til at kapteinen ...kom ut til gaten, og mannen så noe engstelig ut. Gikk frem og presenterte meg, og kapteinen som het Jack åpnet seg for meg. Det viste seg at Capt. Jack hadde blitt skikkelig skremt da lynet slo ned i trehjulssykkelen hans i barnehagen, og han nå var helt på gråten av engstelse stakkar.

Jeg ga han noen oppmuntrende røverhistorier om været på Vikna, og tilbød meg å sitte i cockpit med han hele turen for å snakke han gjennom det, men ingenting hjalp. Han bønnfalte meg om ikke å si noe til medpassasjerene. Vi ble derfor enige om å si at han hadde flydd ut tiden sin, og kanselleringen var dermed et faktum. Våknet derfor frisk og uthvilt etter 4 timers kvalitetssøvn i en deilig Westin-hotellseng 05:30 i morges, fremdeles i Washington.

Lå og slumret med klokkeradioen på, da jeg hørte en klok mann mann si: "Love is what we were born with. Fear is what we learned here".

Alligatorer - ikke for utrente amatører..!

Forberedelsene til årets ferie er i gang. Turen går til Florida, og mange tror at dette kun er et område for sol, bading, shopping og fornøyelsesparker. Vel, tenk en gang til. Området er nemlig ekstremt tett befolket med alligatorer, og en slik vil man jo helst ikke dumpe borti uforberedt. Et gammelt ordtak sier som kjent at man aldri skal komme mellom en alligator og softismaskina, men man kan jo ha uflaks selv om man følger all verdens gode råd.

Det var relativt begrenset med alligatorer der havets mann vokste opp, men man har jo vært ute en iskald vinternatt før, og har selvsagt håndtert både løshunder og villkatter med stor suksess. Her gjelder det med andre ord å bruke all mulig opparbeidet kløkt og erfaring.

Som Giorgos alltid sier: "Experience is simply the name we give our mistakes"

Et 400 kilo tungt forhistorisk monster med lav impulskontroll gir imidlertid ikke rom for feilskjær, og krever at man har tenkt gjennom saker og ting på forhånd. Alligatorer har jo 37 millioner års erfaring i å spise turister.

Havets mann har derfor anlagt en provisorisk trenings-camp i hagen. Spikket noen begynner pil-og-buer her på morgenkvisten, og har satt ungene i trening. Kvinne (43) synes muligens at dette er å ta hardt i, men pipen får nok en annen lyd etter hvert. Det er nemlig nokså utfordrende å løpe fra en fullvoksen alligator uten å søle ut halve paraplydrinken. Når fottøyet etter all sannsynlighet er bakglatte crocks og innbytterpulsen banker i tinningen så sier det seg selv at bueskyting som disiplin ikke bør undervurderes.

Nådeløse krypdyr vs. Havets Mann...

Progresjonen på bueskytingen er imidlertid bra, opptil flere pupilletreff er registrert (sikter jo på øyet) så dette virker betryggende. Alligatorer pleier imidlertid sjelden å akseptere en unnskyldning, så man bør få inn dødelige treff i løpet av de første pilene. Vi har ennå litt å jobbe med her.

Regner med å handle presisjonsbuer med noe mer dødelig spenst på markedet i Fort Lauderdale, kvaliteten her skal visstnok være i verdensklasse.

Havets mann overvåker treningen med bar overkropp i lotusstilling fra toppen av søplekassehuset. Den gode nyheten er at dette tidligere omtalte huset er i ferd med å ferdigstilles. Den dårlige er at det dessverre ikke blir utleie i andre etasje. Takvinkelen ble nemlig forhandlet ned til et mer normalt nivå etter at naboen på frekkeste vis kom og lurte på om jeg hadde kjøpt meg båt….

Kvinne (43) er normalt nådeløs når hun har bestemt seg for noe, men denne gangen bøyde hun av. Mulig det er varmen? Satt og grublet på dette da en villfaren omstreifer kom forbi, han tittet opp på meg, og utbrøt: «A loving heart is the beginning of all knowledge.»